Om å leve uten vann

Omtrent da Mari var blitt bra i magen (heldigvis!) forsvant vannet i halve La Paz, grunnet et rør som ble ødelagt av kraftig regn eller no. Det er ikke kommet tilbake i løpet av de to ukene som er gått og vil sannsynligvis ikke gjøre det for fullt før vi reiser videre. Dette medfører visse problemer i hverdagen, men ikke mer enn at vi (stort sett) tar det med godt humør.

Ca 100 meter unna casaen er det en slags brønn der vi tar oss et par turer daglig, står i kø, slår av en prat med lokalbefolkningen, for så å slepe oss opp bakken med så mye vann man orker å bære. Noen dager er vi så heldige at "vannbilen" stopper på gata utenfor. Da skulle dere sett det blir drama i huset! Alt som finnes av kopper og kar hentes fram og blir plassert i lange rekker nedover gata, alle doene skylles ned og fylles opp og alle som uheldigvis er hjemme forbereder seg på en skikkelig styrkeøkt.

Foruten at doen bare kan trekkes ned etter hvert fjerde toalettbesøk, mas o menos, er det kanskje det med dusjinga som er litt småkiipt, særlig etter en dag med småbarnstiss o.l. Men det funker faktisk forbausende godt å stå å helle et par 2-liters flasker over seg. De ørten kiloene med klesvask som 16 jenter forbruker, leveres til vaskeri der de har vann eller vaskes på gamlemåten.

Siste nytt er forresten at vi snart skal få vann i springen et par timer om dagen. Jippi! Men vi tror det ikke før vi får se det. Manjana, manjana.