Chile og sånn

Vi ligger litt mildt sagt et stykke etter i blogginga nå, men 8-11 februar hadde vi hvertfall en fantastisk digg tur til Chile. Nede i lavlandet var plutselig kondisen 10 hakk bedre, vannet var fullt og helt tilstede - både i dusj og sjø, solen stekte oss faktisk brune istedet for å svi oss røde og guttene var ikke lenger blyge indianeransikt - men støyende og plystrende av begeistring over oss blekansikter. Vi brukte tiden fornuftig - det vil si hele dagen på stranda, og om kveldene benyttet vi sjansen til å spise førsteklasses fisk. (Jeg kan egentlig skjønne hvorfor bolivianerne er så sinnsykt sure for at chilenerne stjal kystlinja deres).

Uka etter var den siste på barnehjemmet, og vi nøt hvert sekund med de små skjønne. Den siste dagen var barna overlykkelige - vi hadde jo tross alt med sjokolade og gaver, mens vi litt større og mer følsomme gikk hele dagen med klump i halsen og forlot dem dem med tårer i øynene. Vi har besøkt dem flere ganger i ettertid, men det var trist å avslutte den utrolig bra tiden vi har hatt der - og muligheten til å være med dem hver dag.

Lørdagen etter dro alle jentene på utflukt til Tiwanaku. Første stopp var en landsby som på mange måter levde noen århundrer tilbake i tid. De hadde sitt eget lille demokrati med 10 folkevalgte ledere, som for annledningen kom for å spille og danse til tradisjonell boliviansk musikk for oss. Det hele foregikk hjemme hos en storfamilie i et typisk boliviansk landsby-hus og fikk servert typisk boliviansk mat. Det var utrolig spennende å få høre om og oppleve bolivianske festtradisjoner og skjønne litt av hvordan livet egentlig er ellers i Bolivia - utenfor moderne La Paz.

Om å bo i La Paz

Vi våkner opp til solskinn og lyden av bjeffende løshunder forholdsvis tidlig hver dag. Jeg tuller ikke (bare overdriver litt) når jeg sier at vi blir slått over ende av landskapet som møter oss når vi trekker fra gardina hver morgen.

La Paz er en virkelig en ubeskrivelig fantastisk og helt særegen by. Vi har fallt fullstendig, og tror ikke vi kunne havnet noe bedre sted. Foruten beliggenheten med de vakre fjellene på alle kanter er det mest spesielle den gamle indianerkulturen som preger omtrent alt her oppe. Menneskene er utrolig vennlige - og prisene enda mer vennlige. På hvert gatehjørne sitter små, lubne ”cholita-damer” med en 6-7 skjørt, fargerike sjal, lange fletter og bowlerhatt, og selger alt fra poteter til gebiss. Det supereffektive og litt morsomme kollektivtrafikk-systemet fortjener nesten en nærmere forklaring - dedikert til Oslo Sporveier AS, som nok kunne lært et og annet her:

1. Bussen er billigste alternativ (1 kr). Den fungerer som i Norge, bortsett fra at man kan hoppe på og av akkurat hvor man vil - det holder lenge å si ifra 2 sekunder før.

2. Går du opp i 2 kr kan du ta en minibuss. Den fungerer som bussen, men har i tillegg en svært høylytt innkaster som ustanselig roper ut av vinduet hvor bussen skal. Man må også regne med å sitte litt oppå hverandre - her er det ikke fullt før det renner over.

3. Trufi = vanlig taxibil, men kjører en fast rute (3 kr). Her kan det bli så trangt i framsetet at man må sitte halvveis oppå girspaken (spør Mari).

4. Taxier som kjører opp og ned kun en eneste gate (fremdeles uprøvd).

5. Vanlig taxi koster 6-20 kr. Tar gjerne en 6-7 pasasjerer for litt ekstra cash, hvis man synes det går greit å sitte oppå hverandre eller i bagasjerommet.

Deilig å være en halv jordklode unna "vent-en halvtime-på forsinket buss-og betal-kun 30kr-systemet" - her går alt HELE tiden. Men nok om det.

Dagene denne første måneden har gått med til 3 timer spanskundervisning og deretter 3 timer på barnehjemmet. Ellers finner vi på sprell med de andre jentene, gjør lekser, spiser (temmelig mye av akkurat det), henger i byen, leser, skriver, går på cafe, ser film eller går turer. På søndagene har vi funnet en hjertelig, amerikansk (VELDIG amerikansk) menighet å gå i.

Nå er vi akkurat ferdig med måneden på barnehjemmet. Vi har vært på hvert vårt hus med 15 barn fra 2-6 år, som vi har blitt veldig glade i. Det har vært slitsomt, skittent og illeluktende - men likevel så alt for mange fantastiske øyeblikk og stunder som veier opp for alt det. Disse barna er så nydelige (er desverre ikke lov til å ta bilder der), så morsomme, så mottakelige og takknemmelige for all omsorg, kos og lek at det har rørt oss langt inn i hjerterota. Det var utrolig trist å ta farvel, men vi kommer til å besøke dem så ofte vi kan i månedene som kommer.

Denne uka er det introuke hvor vi skal besøke mange av misjonsalliansens prosjekter. Så kommer mandagen vi gruer oss temmelig mye for - da vi liksom skal være såpass utlærte i Spansk at vi kan undervise en boliviansk videregåendeklasse i engelsk. Da er det bort fra de trygge omgivelsene i La Paz - og opp til foreløpig ukjente, fattige og temmelig stusselige El Alto.

OM Å BO PÅ ET OFFENTLIG TOALETT - og ellers være søkkvåt

1-3 februar reiste alle 16 casajentene til Oruro, der Sør-Amerikas nest mest kjente karneval finner sted (etter Rio). Mang en chica lengtet etter en god og varm seng da vi ankom sent fredag natt til det som reisebyrået omtalte som et "oppgradert hostell". Vel.. Det som møtte oss var istedet skiltet "Public bano", og det satte igrunn standarden for "hostellet" og komforten. Jentene fra verdens beste land å bo i tok selvfølgelig utfordringen på strak arm, og tullet seg godt inn i lakenposen før de hutret seg taktfast inn i søvn.

Etter en lokal frokost, bestående av tofarget maismelk (som smakte solbær) og fritert brød med et hint av ost, var vi klare for en dag på tribunen. Der overværte vi en utrolig fargesprekkende parade; Innpakket i glitter og paljetter fikk vi smake på både boliviansk kultur og historie. Alt fra engler og djevler til latterliggjorte spanjoler var representert. Bolivianere i alle farger og aldre, danset taktfast til den fengende musikken (som igrunn satte seg godt fast hos oss og).

Fra hver av de to tribunene som overværte paraden var det med jevne mellomrom heftig vannkrig. Vannballonger fargela lufta før de omsider traff en stakkars uvitende. Beredte som vi var, var vi iført fullt regntøy, og kunne le hånlig når atter en blei dyvåt! Og selvfølgelig heiv vi oss med i kampen...

Vel hjemme i la Paz fortsatte karnevalet. På tur til markedsgata i San Francisco, fikk Signe og jeg virkelig kjenne på kroppen at vi gringosene er litt mer utsatte... Vi følte oss som i en film der vi blei jaga med vann og skumspray nedover markedsgatene, mer og mer søkkvåte. Vi fikk iallefall en etterlengta dusj;)

Om å leve uten vann

Omtrent da Mari var blitt bra i magen (heldigvis!) forsvant vannet i halve La Paz, grunnet et rør som ble ødelagt av kraftig regn eller no. Det er ikke kommet tilbake i løpet av de to ukene som er gått og vil sannsynligvis ikke gjøre det for fullt før vi reiser videre. Dette medfører visse problemer i hverdagen, men ikke mer enn at vi (stort sett) tar det med godt humør.

Ca 100 meter unna casaen er det en slags brønn der vi tar oss et par turer daglig, står i kø, slår av en prat med lokalbefolkningen, for så å slepe oss opp bakken med så mye vann man orker å bære. Noen dager er vi så heldige at "vannbilen" stopper på gata utenfor. Da skulle dere sett det blir drama i huset! Alt som finnes av kopper og kar hentes fram og blir plassert i lange rekker nedover gata, alle doene skylles ned og fylles opp og alle som uheldigvis er hjemme forbereder seg på en skikkelig styrkeøkt.

Foruten at doen bare kan trekkes ned etter hvert fjerde toalettbesøk, mas o menos, er det kanskje det med dusjinga som er litt småkiipt, særlig etter en dag med småbarnstiss o.l. Men det funker faktisk forbausende godt å stå å helle et par 2-liters flasker over seg. De ørten kiloene med klesvask som 16 jenter forbruker, leveres til vaskeri der de har vann eller vaskes på gamlemåten.

Siste nytt er forresten at vi snart skal få vann i springen et par timer om dagen. Jippi! Men vi tror det ikke før vi får se det. Manjana, manjana.

LA PAZ- om å overleve på 3400 meters høyde...

Idet de nådde sitt endelige mål, etter noen og tyve timer på reise, vekslet de utmattede jentene et bekymret blikk; "Kommer vi til å overleve høyden i denne tilstanden?".
Mens Signe lette etter den forsvunnede bagasjen, så Mari stjerner og søkte bakken.Til slutt kom de seg likevel trygt ned til sitt nye hjem, Casa Allianza. Der ble de introdusert for en trofast partner i nød - "OxyTom" (oksygensflaska).

Noe omtåket må Mari fortsatt ha vært, da hun på en bedre restaurant spiste på seg en salmonellakoloni. Silje, ei annen voluntør, faktisk fra gærne sida, led en lignende skjebne med E. Coli. Trygt kan det sies at Mjøsjintene ikke tar turen til Charlie's Papa og spiser kyllingsalat igjen! Da er det prøvd ut også...