Om å bo i La Paz

Vi våkner opp til solskinn og lyden av bjeffende løshunder forholdsvis tidlig hver dag. Jeg tuller ikke (bare overdriver litt) når jeg sier at vi blir slått over ende av landskapet som møter oss når vi trekker fra gardina hver morgen.

La Paz er en virkelig en ubeskrivelig fantastisk og helt særegen by. Vi har fallt fullstendig, og tror ikke vi kunne havnet noe bedre sted. Foruten beliggenheten med de vakre fjellene på alle kanter er det mest spesielle den gamle indianerkulturen som preger omtrent alt her oppe. Menneskene er utrolig vennlige - og prisene enda mer vennlige. På hvert gatehjørne sitter små, lubne ”cholita-damer” med en 6-7 skjørt, fargerike sjal, lange fletter og bowlerhatt, og selger alt fra poteter til gebiss. Det supereffektive og litt morsomme kollektivtrafikk-systemet fortjener nesten en nærmere forklaring - dedikert til Oslo Sporveier AS, som nok kunne lært et og annet her:

1. Bussen er billigste alternativ (1 kr). Den fungerer som i Norge, bortsett fra at man kan hoppe på og av akkurat hvor man vil - det holder lenge å si ifra 2 sekunder før.

2. Går du opp i 2 kr kan du ta en minibuss. Den fungerer som bussen, men har i tillegg en svært høylytt innkaster som ustanselig roper ut av vinduet hvor bussen skal. Man må også regne med å sitte litt oppå hverandre - her er det ikke fullt før det renner over.

3. Trufi = vanlig taxibil, men kjører en fast rute (3 kr). Her kan det bli så trangt i framsetet at man må sitte halvveis oppå girspaken (spør Mari).

4. Taxier som kjører opp og ned kun en eneste gate (fremdeles uprøvd).

5. Vanlig taxi koster 6-20 kr. Tar gjerne en 6-7 pasasjerer for litt ekstra cash, hvis man synes det går greit å sitte oppå hverandre eller i bagasjerommet.

Deilig å være en halv jordklode unna "vent-en halvtime-på forsinket buss-og betal-kun 30kr-systemet" - her går alt HELE tiden. Men nok om det.

Dagene denne første måneden har gått med til 3 timer spanskundervisning og deretter 3 timer på barnehjemmet. Ellers finner vi på sprell med de andre jentene, gjør lekser, spiser (temmelig mye av akkurat det), henger i byen, leser, skriver, går på cafe, ser film eller går turer. På søndagene har vi funnet en hjertelig, amerikansk (VELDIG amerikansk) menighet å gå i.

Nå er vi akkurat ferdig med måneden på barnehjemmet. Vi har vært på hvert vårt hus med 15 barn fra 2-6 år, som vi har blitt veldig glade i. Det har vært slitsomt, skittent og illeluktende - men likevel så alt for mange fantastiske øyeblikk og stunder som veier opp for alt det. Disse barna er så nydelige (er desverre ikke lov til å ta bilder der), så morsomme, så mottakelige og takknemmelige for all omsorg, kos og lek at det har rørt oss langt inn i hjerterota. Det var utrolig trist å ta farvel, men vi kommer til å besøke dem så ofte vi kan i månedene som kommer.

Denne uka er det introuke hvor vi skal besøke mange av misjonsalliansens prosjekter. Så kommer mandagen vi gruer oss temmelig mye for - da vi liksom skal være såpass utlærte i Spansk at vi kan undervise en boliviansk videregåendeklasse i engelsk. Da er det bort fra de trygge omgivelsene i La Paz - og opp til foreløpig ukjente, fattige og temmelig stusselige El Alto.